En historie om gode intensjoner – og farlige råd
Som tolk i møter mellom flyktninger og veiledere fra NAV og introduksjonsprogrammet har jeg sett mye. Noen møter er profesjonelle, trygge og informative. Men andre ganger skjer noe som gjør meg bekymret. Dette handler ikke om én bestemt person, men om mange situasjoner jeg har opplevd – og det jeg vil kalle “veilederen som jeg ikke ønsker.”
Når samtalen går for langt
Mange veiledere ønsker å hjelpe. De spør om helse, arbeid og familie – og det er bra. Men noen ganger går de for langt. De begynner å gi råd om ting som ligger utenfor deres fagområde: helse, psykologi, familieliv eller økonomi.
Jeg har tolket i møter der veilederen sier ting som:
“Du trenger ikke psykolog. Det går over hvis du begynner på norskopplæring.”
eller
“Du bør ikke studere – du bør jobbe som håndverker i stedet.”
Noen ganger gir veilederen også personlige råd til kvinner om hvordan de skal leve i ekteskapet sitt – for eksempel at de bør være mer selvstendige eller sette grenser for mannen sin – uten å forstå den kulturelle og religiøse bakgrunnen familien kommer fra.
Slike råd kan virke moderne og velmenende, men de mangler ofte forståelse for kultur, verdier og familiemønstre i andre land. Slike råd høres kanskje vennlige ut, men de bygger ofte på personlige meninger – ikke på faglig kunnskap eller kulturforståelse. Og for en person som er ny i Norge, kan slike ord bety alt.
Hvorfor det er farlig
Flyktninger og nyankomne i Norge møter et system de ikke forstår fullt ut. Når en NAV-veileder sier noe, tror mange at det er offisiell informasjon – fordi det kommer fra “systemet”. Men veiledere er ikke leger, ikke psykologer og ikke familieterapeuter. De skal veilede deg i arbeid, utdanning og integrering – ikke alt i livet.
Når de gir råd utenfor sitt fagfelt, kan det føre til:
Feil beslutninger
Tap av tillit
Psykisk belastning
Konflikter i familien
Dette skjer ikke fordi veilederen vil skade noen, men fordi de mangler opplæring i flerkulturell kommunikasjon og rolleforståelse.
Tolken som vitne
Som tolk sitter jeg midt i samtalen. Jeg oversetter alt nøyaktig – det er jobben min. Men jeg ser også hvordan samtalen kan ta feil retning. Jeg ser mennesker som blir forvirret og usikre,
og jeg ser veiledere som tror de hjelper – men egentlig går utenfor sin rolle.
Jeg kan ikke gripe inn, for tolken skal være nøytral. Men jeg kan fortelle om fenomenet – for å hjelpe andre til å forstå.
Hva du som flyktning bør huske
👉 Lytt, men tenk selv.
Du kan høre på rådene, men du må selv vurdere om de passer for deg.
👉 Still spørsmål.
Hvis du får medisinske råd, spør om veilederen er helsepersonell. Hvis du får familieråd, spør om det finnes fagfolk som kan hjelpe.
👉 Søk flere kilder.
Snakk med legen din, læreren, tolken, eller noen du stoler på. Ikke baser viktige beslutninger på én persons mening.
👉 Husk at det er ditt liv.
Du kjenner din situasjon best, og du har rett til å ta egne valg.
En oppfordring til systemet
Jeg tror de fleste veiledere vil det beste. Men de trenger bedre opplæring i profesjonsetikk, kulturforståelse og grensesetting. NAV og kommunene bør legge til rette for at veiledere kan samarbeide med andre fagpersoner, slik at ingen føler de må “fikse alt selv.”
Til slutt
Veilederen kan være en god støtte, men ingen kan være ekspert på alt. Når vi alle holder oss til våre roller – veileder, tolk, helsepersonell, lærer – da blir hjelpen tryggere, og tilliten sterkere.
